Bjarnes blogg

Det var en gang ei lita skogsgrend som het Rausjø, og det navnet hadde grenda hatt så lenge noen kunne huske. Grenda lå vakkert til inne i Østmarka, og i sine glansdager hadde grenda både skole, postkontor og arbeidsplasser.

Den første bebyggelsen i Rausjøgrenda var på plass allerede rundt 1650, da demningen i utløpet av Rausjøen ble bygd for å skaffe vann til de første vannsagene i denne delen av Østmarka. Rausjøbruket vokste etter hvert og hadde på det meste 11 plasser og bortimot 100 fastboende; det var midt på 1800-tallet, mens aktiviteten med hogst, sagbruk, tømmerfløting og plankekjøring til hovedstaden var på sitt høyeste. Senere kom nedgangstidene, og for å gjøre en lang historie kort: På 1950-tallet ble mange av plassene avfolka. Da hadde grenda allerede mistet både skolen og postkontoret. På 1960-tallet mistet grenda navnet sitt også!

På 1960-tallet bestemte nemlig samnorsk-forkjemperne i det som da het Norsk Språknemnd seg for at grenda i Østmarka skulle hete «Raudsjø», og begrunnelsen var at dette var et fargenavn. Det var liksom et eller annet rødt eller raudt inni der, mente de, men folket som bodde i Rausjø eller var kjent i Østmarka ble aldri spurt. Ikke var det spesielt mye rødt der inne heller, bortsett fra malingen på Øvresaga og de andre bygningene der inne.

I parentes bemerket: Norsk språknemnd hadde som oppgave å «fremme tilnærming mellom de to norske skriftspråkene bokmål og nynorsk». Oppgaven ble tatt alvorlig: Med ett autoritært og samnorsk pennestrøk fikk grenda i Østmarka plutselig et navn som så nynorsk ut. Nemnda ble i 1972 avløst av Norsk språkråd, som i 2005 ble omdannet til Språkrådet. Eller «Sprakradet», som det heter på internett.

Navn er identitet og skal respekteres!
Jeg har lenge irritert meg over at grenda hvor etternavnet mitt kommer fra skulle tvangskalles for «Raudsjø», istedenfor å beholde sitt tradisjonsrike Rausjø-navn. Dette var personlig for meg: Mange har forsøkt å skrive etternavnet mitt som «Rødsjø», men det er altså ikke sånn det står i dåpsprotokollen – og derfor har jeg rettet på alle som har forsøkt seg. Vi opplevde også å bli kalt for «Røsche» og «Røsje» og mye annet rart. Min eldre bror Brede Olav opplevde noen av de rareste utslagene: Han ble kalt både «Bresk Olav Risjø» og «Bredo Brødfø», fordi late skribenter ikke oppfattet navnet hans og tok en sjans istedenfor å sjekke.

Det er ikke bare i min familie at vi irriterer oss over å bli fratatt vårt eget navn. Noe av det første jeg lærte da jeg begynte i min første journalistjobb i lokalavisa Øvre Smaalenene i 1980, var at man skulle være nøyaktig når man intervjuet eller siterte folk. «Sjekk hvordan de skriver navnet sitt! Folk blir både sinte og såret hvis du tar fra dem navnet», lød rådet fra en litt eldre læremester i faget. Navn er identitet og skal respekteres! Men Norsk Språknemnd tok ikke slike hensyn på 1960-tallet.

Første gang jeg henvendte meg til Språkrådet om «Raudsjø» var i 2002; det var da jeg fikk svaret med regelen om at stedsnavn som var avledet av fargen rød/raud skulle skrives med «d». Deretter lot jeg saken ligge en stund, helt til jeg skrev et fnysende innlegg i Østlandets Blad i 2008. Selve innlegget er gått tapt, men en masterstudent i norsk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo leverte et forsvarsskrift som konkluderte med at navnegransking «faktisk er en vitenskapelig disiplin» – og derfor skulle grendas navn fortsatt skrives med «d» i midten. At Norsk Språknemnds vedtak fra 1960-tallet manglet ethvert fnugg av vitenskapelig belegg, stod det visst ingenting om i studentens pensum.

Det historisk ukorrekte vedtaket fra Norsk Språknemnd førte til mye rart i skauen. Den Norske Turistforening (DNT) i Oslo og Akershus hadde lokalkjente folk og fortsatte ufortrødent med merkingen av blåstiene sine til «Rausjø», mens Skiforeningen har høyere sigarføring og lavere lokalkunnskap og merket både skiløyper og sykkelstier med «Raudsjø». På kartene het grenda «Raudsjø» (fordi stedsnavn bestemmes av Staten), mens veien dit fra Bysetermåsan het «Rausjøveien» (fordi veinavn bestemmes av kommunene).

Uten «d» allerede i 1771
I 2013 ble jeg hanket inn som tillitsvalgt i Østmarkas Venner, som året før hadde lansert visjonen om en nasjonalpark i denne delen av Østmarka. Langsomt men sikkert vokste en ny erkjennelse fram: Jeg vil veldig gjerne ha en nasjonalpark her, men da skal Rausjøgrenda få tilbake sitt egentlige navn! Nå er det på tide å sette en stopper for samnorskfolkets språkdiktatur!

Som tenkt, så gjort. Jeg begynte å samle inn historiske opplysninger om navnetradisjonen i området, med sikte på å opprette det som kalles en navnesak. Det er slikt man må gjøre når stedsnavn skal endres, og navnesaker kan bare opprettes av «kommuner, grunneiere eller organisasjoner med en spesiell tilknytning». Språknemnda trengte forresten ikke gjennomføre en slik prosess da de endret grendas navn til «Raudsjø» på 1960-tallet, men for å rette en gammel feil må man gjennom en grundig og byråkratisk prosess.

Jeg fant etter hvert mange kilder til støtte for mitt syn. Rausjø-historikeren Trond Burud hadde for eksempel oppdaget et kart fra 1771, det var opptegnet ved en navneforretning som var gjennomført på oppdrag fra madam Karen Cudrio – som på den tiden eide store deler av Østmarka. På kartet var stedsnavnet skrevet som «Rösiöe», altså uten d. Trond Burud forklarte også at Rausjøen tidligere var «kjent som et godt røyevann og kanskje kommer navnet av Røiesjøen og ikke fargen rød som mange hevder».

Det var i det hele tatt smått med kilder som støttet skrivemåten «Raudsjø», og de fleste kunne avfeies som skrivefeil eller misforståelser. Rausjøgrenda hadde for eksempel eget postkontor fra 1912 til 1915; det het Rausjø poståpneri. Lokalhistorikeren Birger Kirkeby var ikke i tvil da han skrev Enebakk kommunes bygdebøker på 1980-tallet: Skrivemåten Rausjø ble brukt systematisk på alle de ca. 30 sidene hvor området var omtalt. Kirkeby gjenga også et kart fra 1883 der innsjøen ble kalt «Røsjø». Også Enebakk historielag brukte navneformen «Rausjø» konsekvent, blant annet i en spesialutgave av medlemsbladet Ign fra år 2000. Jeg hadde flere lange og gode samtaler med styremedlemmet Hovel Heiaas om saken.

Heller ikke Østmarka-orakelet Even Saugstad var i tvil: Dette området heter Rausjø. Det samme mente Østmarka-kjenneren Lise Henriksen, som er æresmedlem i Østmarkas Venner og kjenner området bedre enn de fleste. Også Tor Valstad (1943-2023), mannen bak turkartet over Østmarka, var 100 prosent enig og skaffet meg flere historiske kart jeg ikke hadde fra før.

Julehistoriens lykkelige konklusjon
Nå kommer jeg omsider til denne julehistoriens lykkelige konklusjon: I slutten av november 2023 fikk jeg epost fra Statens Kartverk med informasjon om et nytt vedtak i navnesak nummer 2022/192: Statens vedtak hadde gjort vedtak om at grenda heretter skal hete Rausjø igjen! Den samnorske d-en var kastet på dynga, og flere andre stedsnavn ble endret i samme slengen: Innsjøen heter fra nå av Rausjøen, skogsområdet heter Rausjømarka, og et høydedrag heter Rausjøhøgda.

Før vi kom så langt, hadde Enebakk kommune – etter anmodning fra meg – stadfestet overfor Kartverket at de ønsket navnesak for å få fastsatt den korrekte skrivemåten for Raudsjø/Rausjø med avledede navn. Kommunen brukte mitt notat med mange kilder og seks vedlegg som begrunnelse for henvendelsen til Kartverket. Senere skrev også Enebakk historielag at de ønsket reist navnesak. Også Rausjømarka vel var med på notene og skrev om saken flere ganger på sine egne nettsider.

 Det hører med til historien at Statens Kartverk rådførte seg med Språkrådet før vedtaket ble fattet, og Språkrådet sto på sitt og insisterte på at området fortsatt primært skulle kalles «Raudsjø». Det var kun anledning til å bruke «Rausjø» som sekundær navneform, hva nå det skulle bety. Historien endte altså godt: For første gang på ca. 60 år kunne skogsgrenda i Østmarka feire jul med sitt rette navn igjen. Og jeg hadde vunnet en liten men for meg viktig sak over selveste Staten. Det skjer ikke hvert år! 

Mer informasjon:
Egil Engen og Bjarne Røsjø: På skattejakt i en ukjent del av Rausjømarka. Østmarkas Venner 14. desember 2021

Konrad Røsjø («Skogskar»): I tømmerfløiten for 50 år siden – minner og sagn fra Østmarka. Morgenposten 19. januar 1935, republisert på bloggen rosjo.me.

Sakens dokumenter: