Bjarnes blogg

Oppslagsbildet: Det vesle som er igjen etter demningen som gjorde tre små tjern til et stort Kjerrmåsatjern.

Konrad Røsjø skrev flere tekster som ble publisert i Morgenposten på 1930-tallet, og som gir et unikt innblikk i Østmarkas nære historie. Her forteller Konrad om da han som 14-åring var med på tømmerfløting i 1885.

«Vi var av skogfullmektigen tilsagt å møte ved Kjerrmåsatjerna¹ for å delta i tømmerfløiten, og da min bror og jeg², samt min jevnaldrende kamerat Julius, kom, var der samlet noen og tyve mann som gikk i gang med utslaget av det tømmer som lå i store velter ved Kjerrmåsabekken. Det var tømmer i de tider, ikke som nu noen pinner bare, nei topp under 7 ½ tomme var sjelden den tid og toppmålet på det tykkeste nær op til 24 tommer.

Min kamerat var 15 og jeg 14 år. Vi fikk plass som utstikkere, dvs. vi måtte lede tømmeret gjennom sundet og ut på sagdammen. Vi stakk mest ut fra land, men måtte ofte ta to stokker og stå på for med dem å bomme tømmeret ut.
Arbeidet gikk med liv og lyst. Det dundret som torden hele dagen av utslaget fra de høie tømmervelter, og latter og tilrop høres fra alle kanter, hvis en var så uheldig å jumpe i vannet. Enda det var ute i mai, var der sne mellom og under lunnene.

Klokken 20 aften var arbeidet slutt for dagen, og det var å slå leir ved vannkanten for natten. De yngste mannskaper hugg og drog sammen ved for nattvarme, mens de eldre kokte kaffe til kveldsverden.
Enhver hugg bar av de nedhugne sidegrener på de store grantrær og laget sig seng, så de slapp å ligge på bar bakke, da det var flekkesne og tele ennu.

Da vi var ferdig med kveldsmaten, satt vi om det langstrakte bål, de fleste røkende, og praten kom litt efter litt i gang. Johannes Vangen, en av de eldste av mannskapet, satt med benene opover bakke og hendene ihopknepet over knærne. Han var alltid munter og hadde et drag av smil om munnen.

Min kamerat og jeg satt sammen, spent på å få høre de eldre fortelle fra gamle dager. Vi visste det ville komme, det var bare å vente».

Den veldige vannmasse som veltet sig utover fjellet, suste og dundret. Mørket falt på og stjernene tendtes. Det gufset kalt av fossen og fra vannet, som gav gjenskinn av varmen og stjernehimlen. Inne mellem den store skog var der stappmørkt å se til fra varmen. Der la sig en trygg, særs stemninge over alle. Intet er som en kveld ved varmen ute i naturen, den luner og hygger.

Skogbetjenten, Olaus Dammen, som har ledet arbeidet for dagen, sitter og røker og småprater med skogfullmektigen, som er kommet i kveldingen. Fullmektigen, Tranbøl, er en kar som har moro av å høre fra gamle dager, og selv har han også mangen stubb å fortelle.

«Å vei kom De ikveld da Tranbøl?» spør Johan Sætra. «Je rodde over Mosjøen og tok langs med Murtåslia og kom over Øksebakken³. Det begynte å mørkne mens je var på Øksebakken og je tenkte på både skrømt og anna», svarte Tronbøl, for å få praten i gang. «Var det ette der han Johan Bysætra⁴ såg den likfæra en gang han kom ifrå by’n?» sier Petter Bråtan, sånn ut i været.

«Jo, svarer Olaves Bysætra, «det var like borti her det. Han Olaves Dammen kjenner vel best til det, han som er sønn ha’s».

«Såg’n ei likfær?» spør min bror, likesom tvilende overrasket.

Olaves Dammen rømmer halsen, tar pipen og stopper i vestelommen. Alle venter på at han skal fortelle.

«Du trur kanskje ette det du Hans, at’n far møtte ei likfær her borte, men det er da rekti det. Den ti’ fantes det ette vei tel bruke her, som det nå gjør. Østpå bruke var det ei svær magasinbu, det er enda den som står nordpå Fjell. På den lagre eiera alle slags varer som folka trengte til, som mjøl, salt, sild, kaffi og tobakk m.v. Varene måtte kjøres tel bruke på vinterføre. Vinterveien var over Ekeberg om Nøklevanne, Sø-Elvåga, Eriksvann, om Skjelbreia op dammen her og over Øksebakken og østover tel Mosjøn. Han far som andre, måtte kjøre varer etter tur. Så hadde’n vøre inne på butikken hos’n Hans Gulbrandsen, som da var eier her, og fått varelass. Butikken til Gulbrandsen var på hjørnet ta Karl Johansgate og Kjørkegata, der som nå postkontoret er.

Kalt var det og måneskinn og pent var det, så det var næsten lyst som om dagen, men tongt gikk det, så’n kom ette tel Skjelbreia før ved elvetia om kvelden. Der var’n innom å helste på’n Ingebret å a Berte, og han reste derifrå da det var ved midnatsløgte. Han hadde akkurat kommi op Øksebakken og op på måsan, så så’n likfæra kom imot sei og han kjørte tor veien for dem.

Den som kjørte den føreste hesten, såg’n var gamle Per Vangen, bestefar ha’s Johannes, og slik var det heile færa bortover, det var folk som var døe for mange år sea og som’n hadde kjente. Da færa var kommi forbi, satt’n sei på og kjørte, men da kom’n tel å tenke på at det var rart døm drog den veien, men så kom’n ihu at det var dauinger han hadde møtt.

Da sto’n ta slaen og gikk framfør hesten og så iveien om’n sku se noen spår, men han så inga som gikk den veien, men motsatt. Da skjønte’n fyst rekti å det var, og han tenkte etter at di hesta døm kjørte med, var au noen som var ihælsliene for lenge sea. Da skjønte’n det var førebu på at’n var feig⁵, for det er avgjort det, når en får se no sånt.

Nå er det så, at den som får se noe sånnt, ette må fortelle det tel noen, for ellers kan det hevne sei, og han beslutte sei til å tia, selv for a mor⁶. Da’n kom him og a mor fekk se’n, slo a i hop henna og sa:

«Kjære, å er det som feiler dei da? Du er jo så bleik som et lik!»

«Je kom i sånn frost, je satt vel på for lenge vel, og så er det jo nokså kalt da», svarte’n. Meir tord’n ette si, for han var redd for å røbe sei.

Som di eldre ta dikk veit, så kom’n far høsten etter ut for ei uløkke her i skauen og blei fyst fønnin dagen etter. Da vi fekk’n him og lagt’n, sa’n tel a mor at’n visste han aldri kom op atte, og da fortelt’n det som hadde hent bortpå måsan her».

Min bror, Anton Fjeld, Julius og jeg satt nå sammen, og Anton hvisket: «Nu ska du få høre mye rart, gutt» og dultet meg i siden. Jeg satt spent, som kun en fjorten års gutt kan bli under en sådan situasjon.

Jeg så bort i skogen, som nu syntes enda mer mystisk enn før, og tenkte at der inne kunde nok kanskje finnes mangt, om vi ikke så det.

«Det har nukk si rektigheit det, at’n Johan så noe overnaturli. Det fins nukk mie milla himmel og jord, som vi ette får sjå», sier Tronbøl alvorlig.

«Uff! Det reint grøsser i mei», sier min kamerat.

«Ossen var det, Johannes, var det ette du og’n Ola Skjelbreia som såg noe engang nordpå Skjelbreisaga?» sier Petter Bråtan. Johannes Vangen tier, reiser sig og legger noen kubber på varmen og setter seg igjen. Det er forventende stilt.

Da sier Tranbøl: «Ja, ossen var det, Johannes?»

Johannes tar en varmebrand, tender på pipa, drar noen drag og så sier han:«Det var ette je det, det var’n Gulbrann, bror min, og’n Ola det. Det var om vår’n, døm sto på Skjelbreisaga og skar. Døm var unge begge to, sånn i 18-årsalderen, og så hadde døm ett nag tel enaen for ei jente som døm var glad i begge. Ossen det var og ette var, blei døm uvenner om noe og så gauv døm ihop å slåss, og det gikk nok hart for sig au, for det var to kjemper ta di beste som har vøri over her.

Døm brukte håndspakene på enaen og det falt nok mange gode rapp, men med ett sto der ei svær, svart bikje, ein St. Bernhartshund, imellem døm på sagvælta. Da slefte døm håndspakene begge to og ga enaen hånna, men da døm skulle se etter bikja, var a borte. Bikja var som søkken i jorda.

Sea sloss ette di kara. Kan di si mei ossen den bikja var kommen hitop, så langt inni skauen?» slutter Johannes.

«Hm!» lød det flere steder.

«Han bestefar, Knut Amundsen⁷, hørte je fortelle om at’n på Flatebybruket hadde sett en som gikk igjen. Ja, det var mange som såg den. Han bestefar bestemte sei for å tala tel’n, han, og en mårra han gikk på saga så møtte han denna, og da spørt’n bestefar å’n gikk etter, og det fikk’n veta, men han bestefar sa ette å det var, det hadd’n ette lov tel. Sea såg ingen det spøkeri meir», sa Ole Kristoffersen.

«Det påståes at det bare er døm som er synske som før se no sånnt, mon det er slike som seerne før i tia det, tru?» sier min bror.

Anton Fjeld dulter meg atter i siden, han forstod at min bror bragte en innvitt.

«Seerne, det er slike som’n Vis-Knut det», svarer Olaves Dammen, idet han rømmer sig. «Hanom var til hjelp for søskenbåne mitt, ei som budde oppå Lørenskauen. Hu var sånn den jenta at hu fekk fang⁸ døm kaller og kunne detta både i vann og varme, og døm måtte passe a støtt, enda så vaksin hu var. Han Vis-Knut ga døm bare den råa å passe a for brønn som lå på søsia ta stua, men der blei a».

Johan Fjeldsætra nærmer sig mot oss der vi satt, leet litt på lebene, og vi forstod at nu ville han fortelle. Om litt sier han:

«Han Hans Persen, husmann til Holmboe på Vevelstad, fortalte en gang om en tur han hadde gjort tel’n Vis-Knut, for håspen (husbonden) sin, han Ola Gjivik, mens han tente hos’n. Han Ola veit di var slem tel å drekke, og je veit ette å mange gonger han kjørte av beina på sei i byveien, men mange var det.

Det var lang vei å gå det, fra Gjivik i Ski og tel Vestre Gausdal, der han Vis-Knut budde. Han Hans kom da fram og sa erende sitt. Da blei’n Vis-Knut ståenes lenge likesom å lye og han la hue med det store håre på si, sa’n Hans.
Jeg blei reint forfæra, sa’n Hans, for han Knut var bere kjent på Gjivik enn je som tente der, sa’n. Så sa’n Knut at hvis ett håspen din slutter å drekke brennvin og å slå kjærringa si, så fins det ette no råd for’n, men hvis’n slutter med det, så kan han drikke av den bekken som kommer utfor fjelle på nordsia ta husa. Men, sa han, dem mann trur je ette det fins råd for.

Da’n Hans spurte å det kosta, så sa’n Knut:

«Du kan vel ette spørre om det du, som ette har såpass penger på dig, at du kan greie dei på himveien? Forresten har du en dårlig husbond, som har rusta dei ut så dårlig, men vil du gi mei det tørklæ du har hatt om nista di, er jeg takknemlig for det».

Hans ga’n tørklæ, takka for sei og gikk, men da’n kom litt ner i lia rofte’n Knut på’n, kom etter’n og sa: «Når du kommer omtrent to mil herifrå, kommer du tel et stort grustak, der ligger det e kræmmerhus med 2 mark og 6 skelling i, det kan du ta for det kommer aldri eiermann tel det, så har du det å bruke på himveien».

Da jeg kom tel sandtake var je reint lei å se etter penga, men je måtte, og ganske rekti, der lå døm, og det var akkurat 2 mark og seks, sa’n Hans.

Det var atter stille. Fosseduren syntes sterkere nu i kveldsstillheten. Det begynte å kjølne, og tynn is å krave sig langs land.

«Blei Gjiviken bra da?» spurte Anton Vangen. «Nei»; svarte Johan, «ette slutta’n å drekke brennvin, å ette slutta’n å banke kjærringa si, så strauk’n med».

«Nei, vi får vel kvelde vel, karer?» sier Martin Tangen, «vi får prate meir sea, det blir mange kvelder ved varmen utover nå, så det er godt å ha litt igjen tel sea», legger han til.

Knut Kristoffersen kom bort til mig og min kamerat og sa: «Pass på å få vann for natta på nersia ta varmen, for det er varmere litt unner varmen enn ovafør’n. Det blir kalt i natt, så pass på å ta trøia over hue og akslene, det hjelper godt, det». Knut var alltid slik at han var gjild mot oss unge, han, denne drevne skogsmann og jeger.

Det er snart stille over alt på leirplassen, kun den vedvarende sus og dunder fra fossen høres, samt kattuglens ensformige plystring fra granlien.

Johannes Vangen kom stille bort til oss og sa: «Legg dikk ette så nære varmen, det kunne fata ti dikk!» «Å snille døm er», hvisket Julius søvnig, da vi endelig kom til ro. Jeg våknet ut på natten, da så jeg Johannes Vangen og Ingvald Bøvelstad⁹ holdt på å stelle med varmen, snudde mig og sovnet huttrende i kulden og rimet.

«Nå er det op, karer!» lød skogbetjentens stemme, og jeg reiste mig huttrende og så en hel del søvngretne ansikter, men blide og livlige satt de eldre og passet de mange kaffekjeler. Jeg lurte på om de eldre i det hele tatt hadde sovet.
Solen kom op rett over Vangen og dens skinn lå over skogliene på vestsiden av dammen, og måltrosten holdt konsert rundt om mens vi spiste. Skogen hadde mistet sin mystikk og en ny arbeidsdag var i sin vorden, og oplivet av den varme kaffe med mat, tok vi alle med godt humør fatt på utslag og utstikking av tømret.

Vi hadde slått leir ved Svartorens nordende og satt og småpratet om forskjellig. I lyset fra stokkvarmen så alle ut som indianere, idet alle hadde røde ansikter av å være ute i all slags vær, natt og dag. Men humøret var godt.
Johan Kristoffersen lå på ryggen med hendene under hodet og så bort på åsen på østsiden av vannet. En del av mannskapet hadde gått på tiurleik for å høre etter innslag. Det var ikke langt til tiurleiken.

«Å er det du ligger og studerer på da, Johan?» sier Anton Mellemsagen.

«Je ligger å tenker på’n farbror Ole, som nå er i Auklaire. Det var rart han ville reise fra Skjelbreia, han, som er opvøksin der. Døm har snart rest tel Amerika alle de besste kara her nå, det er snart bare gamle og reine ungdommen igjen. Jeg har liggi å sett bortpå østsia og tenkt på det som’n farbror sa han hadde sett og blitt var der».

Anton Bysætra sier at han har hørt noe om det som Ole såg og spør Johan hvad det var, og han forteller:

«Oppå den åsen der såg’n farbror Ole en stor gård eller et slått, engong han hadde vøri nerpå kontore på Fjeld et ærend».

«Pass gammal var’n farbror din da’n fekk sjå den gar’n da, Johan?» spurte Tranbøl.

«Han var omkring 16 år. Han blei sjuk ta det og blei liggenes lenge etterpå».

«Det var ette no overnaturli det, det var ei luftspeiling, eller fata morgana. Je har lest om det at i ørken ser døm ofte sånnt no», sa min bror. «Ja, det var full det kan je tru», sa Tranbøl, men at gutten blei reid¹⁰ når’n fekk sjå det, var ette rart».

«Je har au sett en luftspeiling innpå skauen her», sier Olaus Dammen og forteller:

«Je holdt på å blinke på østsia Steinsjø’n og det var sån ved totia om dagen je fekk se det. Det var en stor sjøby, med en masse skib på havna og der var store parker. Je såg hester og kjøretøier på gatene, alt var så tydelig. Det var synlig omtrent en hall time, men blei svakere og svakere etter hvert, men pent var det.»

«Du tala vel ette om det tel noen du, men det gjord’n farbror, derfor blei han sjuk, for det ska ette vera bra og si no før en har sovi over ei natt», sa Johan Kristoffersen.

«Je talte om det tel både a Andrine og onga, da je kom him om kvel’n, je», sa Olaves.

«Du trur kanskje ette det var no overnaturli det han farbror og’n Karl Nibben såg og hørte neme Svartorn her en sommarskvell heller, du vel?» sier Johan. «Folk er snart så oplyste at døm veit snart mer enn presten», legger han til.

Ingen sa noe. Tømret lå og drev i bakevjen, gled ut og kom inn i fossestryket og ut i bakevjen igjen, en ustanselig rundgang. Tømret var ganske barkslitt nu. Ute ved Hestlidalen lå en hvit tåke ganske lavt over vannet.

«Var det den gongen han Ola og’n Kal hadde den rare fisketurn her du mente, Johan?» spør Ingvald Bøvelstad.

«Fortæl du, Johan, det er nukk mange ta oss som har moro ta å høre pass det gikk for sei», sier Tranbøl. Vi fire kamerater kastet et hurtig blikk til hverandre.

Johan reiste sig, tendte pipa, stoppet ned tobakken med pekefingeren, tok noen drag og så fortalte han:

«Det var med’n Karl Nebben tente på Skjelbreia, han Ola og han høgg ved om sommarn innpå Grasås¹¹. Så var det en lørdas efta, døm var til færi med laie sitt, og så blei dom eni om å ta en fisketur te Svartorn om eftan og kvell’n utover.
Døm begynte akkurat her, like under Skjørmorenna og gikk ne’over på østsida. Me det samme døm kasta uti, så såg døm det blei kasta ut omtrent en hundre alner sønnafor døm. Begge tenkte det var’n Gunerius Persen, bror te bruksfullmekta, han brukte mye å fiske oppi her, han. Men begge tenkte det sku væra morro å treffe’n Gunerius, for di vist han like ette at noen aen fiska enn han.

Så gikk døm søover, men med det samre tøm tok opp snøre, gjorde den andre det au, og da døm stante litt ovafor Hestlidælen, så stante han au og kasta uti, liksom døm. Da gikk’n Kal bort ti’n farbror og sa at dette syntes’n var rart. Hørte du at han gikk? sa’n te’n Ole. Nei han hadde ette hørt no han heller. Detta syntes døm var rart, for jegrer som døm var, hørte døm særs skarpt.

«Vi går’n inn», sa Kal. «Janok, la oss det» sa’n farbror, og døm vira op fisketye og drog av sted. Han Kal gikk føre og han gikk på det han var kar for, men ingenting hørte eller så dom. Komne rett overfor Brann, sier’n farbror at døm fekk freste å fiske igjen, og døm kasta uti, men da så døm fiskestanga akkurat så langt nedfor sei som før, den kasta dei uti. No menneske var urå å se.

Det var kneppene stille, så døm kunne høre den minste lyd. Ette ett napp hadde døm fått. Da blei’n Kal sinna og sa: «Detta ska vi ha greie på, nå går vi etter’n», og døm av sted. Så fort råd var gikk dem og dem hadde aua med sei, men døm fornam etno. Da døm kom te Svartordammen, blei døm enie om å legge sei der for natta, og døm gjorde op varme straks neafor dammen. Men ette før hadde døm fått det te å brenne, før det kom no, liksom stein som blei kasta i varmen, så varmebranna gau te alle kanter, og så fort døm fekk kara i hop varmen, var det samre levenet om igjen.

Slik var det fleire ganger, og da døm ette fekk fre, sa’n farbror at døm sku gå himat, men det ville ette’n Kal.

«Enten det er folk eller å styggedom det er , så går ette je», sa’n, «je blir her te morran», sa’n. Ja, så blei jo’n farbror au da, men han likte det etno. Det var jo lyse sommernatta, og døm drog oppi lia og leita om døm sku se noen, men stillt var det.

Så satt og lå døm der tel ved firetia, men da gikk’n farbror himat, han fiska aldri om helja, han farbror, men han Kal fiska og slik som fisken beit da den mårran, hadde han aldri vært ute for hverken før eller sea, sa’n».

Julius flyttet sig inntil mig, satte rygg mot rygg og sa: «Trur du detta, du?» Jeg lot som ingen ting. Om en stund sier

Tranbøl: «Je unners om det er sanning at’n Gunerius Persen fekk sjå noe og om det var så at’n ble satt fast nerve Torerdammen ein kvæll og blei stånes der tell sola rant om mårran?»

«Je har hørt det fortelle je au, men no større tru på at det er sant har je ette, skjønt dom sier det fleir at døm har sett no der», svarte Knut Kristoffersen.

Olaus Dammen rømmer halsen og sier:
«Det med’n Gunerius, det er bare no han sjøl har satt ut det. Det har’n gjort for å skremme folk fra å fiske opp auern i elva, for det han vil ha den aleine, det er ette no aent.»

«Åffer heter den dammen Torerdammen da?» spør Karl Myrsætra.

«Ja, det har nukk je au grunne på», sier Reinholt Bredesen¹². Johan Fjeldsætra beveget leberne, så på Karl Myrsætra og sa:

« Det er for det at’n Torer, skaufullmekta tel Dyvart (Dybvad) gikk med i fløiten akkurat der, de. Dyvart eide både Fjeld og Krokstad, han, og døm hadde mye grovt tømmer i elva her, men den ti var det ette renner og dammer, slik som nå. Svartordammen sto da au, men da brukte døm å ha fløitelåver ved den ene sia og luker ved den andre. Når døm slepte tømmer så heiste døm op lukene så det gikk en masse vann, dør fløita med sprengvann. Han Torer var jo langs elva og så etter, men så hadde tømre satt hau og så var’n med å skulle løsne hauen og han stod å arbete med en stokk som batt hauen.

Hauen gikk da’n Torer fikk laus stokken og alle de andre kom i lann, men det ene beina hass Torer blei klemt melom tømre så’n ette kunne komma laus. Han Per Vangen og’n Ingebret Skjelbreia høgg hakan i’en, men klea rauk og han gikk med.

Døm fant’n att nerpå Sæterslora dagen etter, men det fantes ette et heilt bein i’n.

Da’n Hans Gulbransen kjøfte bruka her, så blei de bygd fløitegang, og sea er det jo som heljedag å fløite her.»

«Ja det er sjella å sjå så fin fløitegang som her, det var nukk anna slag å fløite før. Det var mie stigger hema i Skasåna» , sa Reinholt Bredesen.

Samtalen stilnet av og de fleste kvaret seg for natten. Jeg lå lenge våken, lyet på elvesusen og syntes jeg så både usynlige fisker og Torer Fjelds søndermasede legeme, men omsider gled jeg inn i søvnen.
….
Det er en kveld sist i mai. Tømmerfløiten er kommet til Svartordammen, baklensen er lagt og alt er klart for slepning i rendene dagen efter.

Skogfullmektigen er gått hjem og fløitemannskapet med skogbetjenten er gått til fløiterhytten nedenfor dammen.
Jeg hadde lagt ut baklensen og stod nu på Brann og så over i lien ved Maurtuleiken. Solens kveldsglød la sitt gullslør over lien og de brune furustammer stod med kronen badet i kveldsolen.

En århane spilte på topp oppe i vestlien og måltrostens sang lød inn i elvesuset, der sjoet sterkere og mildere eftersom vinddraget gikk. Tømret lå tett i tett opover Svartorn så langt øiet kunde se. Enkelte rugdetrekk hørtes oppe i lien.
Emen av nytt lauv og av heggblomst fylte luften. Jeg stod lenge betagen og så utover dalen.

Kommen ned til hytta så jeg de hvite, blankslitte hakestenger stå opreist langs hyttetaket og med trestammer rundt om. Fløitehytten var med ljoretak og der var kaffevarme inne og stokkvarme ute. Inne holdt noen på å koke kaffe, andre stekte flesk og en del kokte egg. Noen lå på briskene og hvilte.

Det var folk med arbeidsglede disse fløitere, folk som visste hvad de skulde gjøre og som gjorde det med glede. Ingen behøvde å se efter at arbeidet blev utført og ordentlig utført, for alle satte sin ære i å utføre godt arbeid.
Humøret stod høit i taket inne i hytten. Hans Jahnsen var kommet, en forunderlig skrue som om våren gikk og solgte egg, men ellers «gikk gårdimellom og bytte bort takk for mat», som Kaffilars brukte å si. Hans Jahnsen var sønn på en av bygdens storgårder, men noen interesse for arbeid hadde han aldri hatt. Kristian Myra fortalte at da Hans gikk for presten og skulde høres i leksen, så ramset han op hele leksen, både spørsmål og svar og gav sig ikke om presten sa stopp.

En gang de hadde om skapelsen spurte presten: «Hvem har skapt dig da Hans Jahnsen?»

«Den samme som har skapt den svarte hesten til presten», svarte Hans.

«Hvem har skapt den svarte hesten min da?» sa presten. Hans: «Den samme som har skapt presten».

Presten: «Hvem har skapt mig da?» Hans slo hendene sammen og utbrøt forskrekket: «Å nei, å nei du lell for prestman vi har som ette veit hvem har skapt sig!»

Presten spurte aldri mer Hans, men snurrig nok fikk han slippe frem til konfirmasjon.

Hans Jahnsen var flink til å bringe bygdenytt, og nu når han hadde solgt alle sine egg, var han riktig villig, og fra bygdene Fet, Enebakk, Østre Aker og Ski fikk man de forskjellige levnetsløp referert.

Flere av de unge gikk på skytteri og det ble bare de eldre og noen unge av oss igjen i kojen. Anton Fjeld spør Johannes Vangen om han har sett bjønn, men får det svar at det har han ikke, men at han har gjett for gråbein. «Nei bjønn har ette je sett», sier Johannes, men han bestefar, han Gamle-Per Vangen og’n far, di kara skaut mange, især han bestefar. Han brukte ringe bjønn for Collettene på Flateby støtt, han, og mangen skaut’n her på marka au.»

«Var det ette så at’n Gamle-Per hølt på å bli tien tå ei bjønnbinne engang?» spør Martinius Slorby.

«Jo», sier Johannes, «det var med’n var ong det, engong han skulle tel Svarthol i brøllop. Han var forlova den ti, å kjæresten hass var bett i brølloppe hu au.

Han pussa og stelte sei istann om mårran, da’n skulle gå i brøllop. Han var i vølmålsklær med rumtrøie, med sallknapper, rutete verkensvest og knebokser, hvite hosar med raue og blå hosebann og søllspente sko. På hue hadde’n lue med skygge, slik som døm brukte den tia. Han gikk om Bysætra, over Grasås, det var ingen storvei her da. Han gikk gla og lett over å komme tel brøllops og treffe jenta si, veit di.

Me det samre han kom fram på tåje ved Svarthol, kom det ei bjønnbinne imot’n. Hu gikk på to bein, og etter a kom to onger. Da tok’n beina fatt det forteste han hadde lært, og binna etter. Han skjønte at han ette greide seg utas han hoppa utpå fjøstake. Fjøse på Svarthol sto like nermed berje den gongen.

Ja, han tok telsprang og hoppa utpå fjøstake, men hoppa for langt, så’n kom over møne og skrei utfør og like i møkkadammen tel oppå live. Slik kom’n Per Vangen tel brøllopsgarn. Han kom tor møkkadammen, men som’n da var, mått’n gå himat, mest ærgelig over å gå ifrå jenta si, veit di».

Jeg gikk ut, stod og lydde på fossen som sang den samme sang, kjente den kalle gufs av elven, kjente vårluften med forebud om sommer. Stokkvarmen ute var næsten nedbrent, men da jeg gikk inn blaffet den så vidt op, at jeg i skinnet fra den kunde lese skriften på et skilt over hyttedøren, der stod: «Hotel knap næring».

Fotnoter:
1: Konrad skriver i originalteksten om «Kjormaskjennsslora» og «Kjormasbekken», men dette er i bloggen endret til dagens benevning. På slutten av 1800-tallet ble de tre små tjerna i dette området ( i dag: Nordre, Midtre og Søndre Kjerrmåsatjern) demmet opp til ett stort, leser vi i Even Saugstads oppslagsverk «Østmarka fra A til Å». Over det store vannet som dermed fremkom, kunne tømmer fløtes frem mot Skjelbreia-dammen. Rausjø-historikeren Trond Burud skriver at navnet opprinnelig var Kjørmosatjerna, dvs. «tjerna det kunne kjøres på».

2: Teksten er underskrevet av «Skogskar», og det er kjent at Konrad Røsjø brukte denne signaturen og er forfatteren. Den nevnte broren blir kalt «Hans» lenger ned i artikkelen, det er altså den eldre broren Hans Julius Røsjø (1865-1930).

3: Det står «Øksebakken» i Morgenposten, men det er antakelig ment Oksebakken. Dette var ei bratt kneik vest for Søndre Kjerrmåsatjern langs den gamle vinterveien fra Kristiania til Rausjø/Enebakk, kjent som Plankeveien.

4: Johan Andersen Bysætra (1812-1870), opprinnelig fra Enebakkneset.

5: Feig: Arkaisk betegnelse på at vedkommende snart skal dø.

6: «A mor» er Johan Bysetras kone Kaja Oline Knudsdatter. Hun ble født på Blindern (Flateby) 22. desember 1814 og hadde Collett og Anker fra Flateby-godset som faddere da hun ble døpt 1. januar 1815. Bodde på Bysetra i årtier, til hun døde i 1907.

7: Knut Amundsen (1785-1847) er bloggeierens tipp-tipp-oldefar, og følgelig oldefar til tømmerfløterne Konrad og Hans Julius Røsjø. Han deltok i kampene ved Onstadsund (Glomma) under den kortvarige svensk-norske krigen i 1814 og ble sneiet av en svensk kule, slik at han hadde en hårløs stripe på hode resten av livet. Far til Kaja Oline Knudsdatter. Bodde i mange år på husmannsplassen Haugsteinskrabben på Flateby; der er det nå en steinrøys på et jorde som tilhører Østmarkas Venner forrige styreleder Johan Ellingsen.

8: Fang: Gammelt ord for epilepsi

9: Ingvald Olsen overtok Bøvelstad ved Børtervann (nå DNT-hytte) etter faren Ole. I 1873 giftet han seg med Elen Sofie Andersdatter fra Enebakk, og fikk datteren Dagny Amalie samme år. Ingvald ble boende lenge på Bøvelstad – helt til 1901, men det er uvisst om kona fortsatt levde da. Det året flyttet han til Bygningen ved Øvresaga, sentralt i Rausjøgrenda. Han bodde i den hundre år gamle Bygningen til den brant ned til grunnen i 1931. Da var han en mann på nærmere nitti år. (Kilde: Lise Henriksen, Plassen Bøvelstad og folket der.)

10: Reid: Gammelt ord for «plaget».

11: Grasås: Egil Engen har påvist at det som på dagens kart kalles Donemåsahøgdene var merket som Grasås på et driftekart fra 1918.

12: Reinholt Bredesen (1849-1910) er broren til Karen Røsjø (1863-1945), som var gift med Konrad Røsjøs bror Hans Julius. Oppvokst på Hanestad i Kongsvinger. Skasåna må være det som i dag heter Skasåa, den renner ut fra innsjøen Skasen på Grue Finnskog. Reinholt flyttet etter hvert til Skjelbreia i Østmarka og ble gift med Helene Johansdatter, datter til Johan Bysætra og Kaja Oline Knudsdatter.