Tag Archives: Rausjø

I TØMMERFLØITEN FOR 50 ÅR SIDEN

Bildet viser det som er igjen av demningen som gjorde de tre Kjerrmåsatjerna til et stort tjern, som Konrad og kameratene kunne bruke til tømmerfløting.

Konrad Røsjø skrev flere tekster som ble publisert i Morgenposten på 1930-tallet, og som gir et unikt innblikk i Østmarkas nære historie. Her forteller Konrad om da han som 14-åring var med på tømmerfløting i 1885.

«Vi var av skogfullmektigen tilsagt å møte ved Kjerrmåsatjerna1 for å delta i tømmerfløiten, og da min bror og jeg2, samt min jevnaldrende kamerat Julius, kom, var der samlet noen og tyve mann som gikk i gang med utslaget av det tømmer som lå i store velter ved Kjerrmåsabekken. Det var tømmer i de tider, ikke som nu noen pinner bare, nei topp under 7 ½ tomme var sjelden den tid og toppmålet på det tykkeste nær op til 24 tommer.

Oppslagsbildet: Det vesle som er igjen etter demningen som gjorde tre små tjern til et stort Kjerrmåsatjern.
Konrad Røsjø (1870-1952) deltok i tømmerfløting i Østmarka da han var tenåring, sammen med broren Hans Julius (1865-1930). Senere ble han bruksbestyrer i Rausjø. Foto: Privat / Turid Røsjø Sodeland.

Min kamerat var 15 og jeg 14 år. Vi fikk plass som utstikkere, dvs. vi måtte lede tømmeret gjennom sundet og ut på sagdammen. Vi stakk mest ut fra land, men måtte ofte ta to stokker og stå på for med dem å bomme tømmeret ut.
Arbeidet gikk med liv og lyst. Det dundret som torden hele dagen av utslaget fra de høie tømmervelter, og latter og tilrop høres fra alle kanter, hvis en var så uheldig å jumpe i vannet. Enda det var ute i mai, var der sne mellom og under lunnene.

Klokken 20 aften var arbeidet slutt for dagen, og det var å slå leir ved vannkanten for natten. De yngste mannskaper hugg og drog sammen ved for nattvarme, mens de eldre kokte kaffe til kveldsverden.
Enhver hugg bar av de nedhugne sidegrener på de store grantrær og laget sig seng, så de slapp å ligge på bar bakke, da det var flekkesne og tele ennu.

Da vi var ferdig med kveldsmaten, satt vi om det langstrakte bål, de fleste røkende, og praten kom litt efter litt i gang. Johannes Vangen, en av de eldste av mannskapet, satt med benene opover bakke og hendene ihopknepet over knærne. Han var alltid munter og hadde et drag av smil om munnen.

Min kamerat og jeg satt sammen, spent på å få høre de eldre fortelle fra gamle dager. Vi visste det ville komme, det var bare å vente».

Les mer