Bjarnes blogg

For 20 år siden var alle enige om at kvaliteten på norsk forskning måtte heves – men hvordan? «Fødselshjelperne» Kari Kveseth og Viggo Mohr forteller den glemte historien om hvordan det viktigste kvalitetstiltaket i norsk forskning ble til, og fire fremragende forskere – blant dem to nobelprisvinnere – forteller hvordan det var å være med fra starten.

En internasjonal komité har nylig fastslått at ordningen med Sentre for fremragende forskning (SFF) har vært en suksess, helt siden de første sentrene ble utpekt i 2002. – SFF-ordningen har fremmet vitenskapelig kvalitet i internasjonal toppklasse og hatt svært positiv effekt på det norske forskningssystemet, står det i komiteens rapport.

At SFF-ordningen ble en suksess, skyldes blant annet at den hadde vært grundig forberedt og utredet i flere år før den ble vedtatt. Ordningen ble omsider «unnfanget» 30. juni 2000: Da ble Norges forskningsråds SFF-utredning oversendt til Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet (KUF), som vedtok ordningen i løpet av høsten samme år.

Norge fikk altså sine 13 første Sentre for fremragende forskning (SFF) i 2002, og tolv år senere vanket det nobelpriser til to av de første SFF-lederne: Edvard og May-Britt Moser. Men – hvordan begynte det egentlig, og hvem var det som hadde ideen?

«Det ble liksom ikke noe dreis på det»

– Jeg tror ikke det var slik at ideen om å etablere en SFF-ordning kom fra en enkeltperson. Men økt kvalitet og sterkere satsinger var et tema som var veldig aktuelt på den tiden. Før SFF-ordningen kom var det i stor grad slik at enkeltforskere drev på med sine egne prosjekter, og det ble liksom ikke noe dreis på det, forteller Kari Kveseth.

Viggo Mohr, som ledet Forskningsrådets SFF-sekretariat for 20 år siden, er enig med Kveseth. Han er pensjonist i dag, men husker svært godt og har tatt vare på en mengde dokumenter.

– Det var ikke noen enkeltpersoner som løftet fram SFF-ordningen og de andre kvalitetstiltakene som kom rundt år 2000. Dette var heller noe som lå i tiden, bekrefter Mohr – som også var en av SFF-ordningens fødselshjelpere.

Når kommer neste nobelpris?

– Jeg er stolt over å ha vært med på å etablere SFF som en ordning som er viktig for Norge og som har vært modell for de senere kvalitetstiltakene, forteller Kari Kveseth i dag. Men:

– Når kommer den neste Nobelprisen fra noen av de mange sentrene som har nytt godt av disse ordningene? Det er snart på tide med en nobelpris til, konkluderer hun. Les mer om «fødselshjelpernes» fortelling i denne artikkelen, som først ble publisert på Titan.uio.no.

– Nederlaget var et lykketreff

Professor Nils Chr. Stenseth var allerede ansett som en av UiOs stjerneforskere da Norge fikk sine 13 første Sentre for fremragende forskning (SFF) i juni 2002. Daværende UiO-rektor Kaare Norum ble derfor meget opprørt da vinnerne av SFF-konkurransen ble kunngjort uten at Stenseth var med.
Nils Chr. Stenseth selv tok nederlaget med stoisk ro da forskning.no ringte for å be om en kommentar i 2002. Men 18 år senere innrømmer han at den manglende SFF-tildelingen var en skuffelse.
– Jeg så likevel ikke på dette som noen undergang for aktiviteten. I ettertid er jeg faktisk veldig fornøyd med at vi ikke fikk en SFF i første runde, forteller Stenseth. Les mer om Stenseth og hans fremragende forskning i dette intervjuet, som først ble publisert på Titan.uio.no.

Geologer og vinnere

Den unge geologi-professoren Bjørn Jamtveit var derimot en av vinnerne da Norge fikk sine første 13 Sentre for fremragende forskning (SFF) i juni 2002. Sammen med fysikkprofessoren Jens Feder hadde Jamtveit søkt om SFF-bevilgning til et senter som skulle hete Geologiske prosessers fysikk (PGP), og han måtte klype seg i armen da søknaden gikk inn og Norges forskningsråd bladde opp 14 millioner kroner i året i ti år.

Da Jamtveit ble intervjuet etter tildelingen i 2002, kom han med en programerklæring:
«Målet vårt er å få tilstrekkelig forståelse av geologiske prosesser til at vi kan beskrive dem kvantitativt. Da vil vi også kunne si noe om fremtidig utvikling. Oppnår vi det, vil relevansen av forskningen vår øke kraftig på mange områder», sa han.

18 år senere mener han at PGP har innfridd – og mere til.
– Vi har levert en ny generasjon unge forskere med en unik bakgrunn til å jobbe i tverrfaglige team som kan angripe krevende vitenskapelig problemstillinger med ukonvensjonelle metoder, oppsummerer Jamtveit. Les mer i dette intervjuet med Jamtveit, som først ble publisert på Titan.uio.no

– Ingen nobelpris uten SFF

De unge hjerneforskerne May-Britt og Edvard Moser var blant de 13 vinnerne av konkurransen om å få etablere et Senter for fremragende forskning (SFF) i 2002, med raus støtte fra Norges forskningsråd.
Fortsettelsen er historisk: I 2005 oppdaget forskerne ved SFF-miljøet – som da het Senter for hukommelsesbiologi – de såkalte gittercellene i rottehjernen, og senere er disse viktige navigasjonscellene påvist i mange andre pattedyr. I 2014 fikk Edvard og May-Britt Moser og den amerikansk-britiske samarbeidspartneren John O’Keefe nobelprisen i medisin eller fysiologi for å ha oppdaget gittercellene og gjort store fremskritt i forståelsen av hjernens navigasjonssystemer.
De to forskerne hadde allerede etablert et laboratorium for hukommelsesstudier i Trondheim da de fikk SFF-bevilgningen i 2002, men 18 år senere bekrefter begge at Forskningsrådets anerkjennelse og finansiering fikk enorm betydning.

– Den SFF-bevilgningen var avgjørende for at Norge fikk en nobelpris, sier May-Britt Moser til Titan.uio.no.
Les mer om May-Britt Moser, Edvard Moser og SFF i dette intervjuet, som først ble publisert på Titan.uio.no.

Her kan du lese de fire historiske artiklene på Titan, om SFF-ordningen i Norge i sin helhet:

Den glemte historien om det viktigste kvalitetstiltaket i norsk forskning

– SFF var avgjørende for nobelprisen i 2014

– Det var et lykketreff at vi ikke fikk SFF i første runde

– En ny generasjon forskere som kan forandre verden