Bjarnes blogg

En av medienes «fake news»-historier som har irritert meg mest de siste årene, er de stadige påstandene om at Snåsamannen – Joralf Gjerstad – var synsk. Det var han ikke, men han trodde det kanskje selv.

Snåsamannen (1926-2021) fikk i sin tid mye oppmerksomhet omkring påstandene om at han var synsk, og den påståtte synskheten ble slukt rått av en liten hærskare med late journalister som trodde at ukritisk bladsmøreri selger aviser. Men sannheten er vel heller at redaksjoner som publiserer sludder og «fake news» i det lange løp mister tillit – og inntekter.

Jeg satte omtrent lisenspengene i halsen da NRKs daværende seniorreporter Viggo Johansen inviterte Joralf Gjerstad til studio for å portrettintervjue ham i programserien «Viggo på lørdag» 2. oktober 2010. Her begikk Johansen den samme blunderen som mange andre journalister har begått  både før og senere: Han stilte ikke kritiske spørsmål, men tok alle påstander fra Snåsamannen for god fisk. Programmet ble sendt i forbindelse med lanseringen av Gjerstads nye bok Den gode kraften på Gyldendal forlag.

Johansen åpnet programmet med å si (ordrett sitat) til Snåsamannen at «Du er helbreder og synsk. Hva betyr det?». Hvis Johansen hadde hatt et snev av kritisk sans, burde han isteden sagt feks «Kan du dokumentere det?». Men Joralf Gjerstad hadde antakelig satt som forutsetning for hele intervjuet, at han ikke skulle få kritiske spørsmål.

Kort fortalt: Det finnes ingen troverdig grunn til å påstå at Gjerstad var synsk. Dette påpekte og dokumenterte jeg i boka Helbredernes hemmeligheter, som ble utgitt på Spartacus forlag i 2012. Resten av teksten i dette debattinnlegget er hentet (med noen små justeringer) fra kapittel 11 i den boka, med tittelen «Ukritisk mediedekning av alternative fortellinger».

Mange andre journalister har både før og senere fremsatt like tøvete påstander som Viggo Johansen gjorde den gangen, og det er ille. Men etter min mening er det ekstra ille at en seniorreporter i selveste «statskanalen», som vi alle tvinges til å finansiere, tyr til slike slurvete knep for å få opp seertallene.

På Johansens spørsmål svarte Gjerstad at «Jeg har den egenskapen at jeg kan helbrede folk», og dermed var tonen satt for resten av programmet. Gjerstad fortalte om sin egen påståtte synskhet: «Når noen spør om jeg vil hjelpe den og den som er borte, da setter jeg meg ned og tenker til jeg får evnen til å se dem. Og det får jeg».

Alle har skjeve hornhinner

Viggo Johansens intervju med Joralf Gjerstad falt sammen med en endring i medienes omtale av Snåsamannen. Mediene hadde tidligere konsentrert seg om å beskrive Snåsamannen som i hovedsak en beskjeden kar som hadde hjulpet 50 000 mennesker med helseplagene deres, men nå ble det fokusert sterkere på den angivelige synskheten hans. Det er ikke helt uvanlig at alternative behandlere hevder at de er synske, i den forstand at de har en overnaturlig eller uforklarlig tilgang på kunnskap. Derfor er det interessant å se litt nærmere på grunnlaget for disse påstandene.

Snåsamannens tilhengere hadde også tidligere påstått at mannen er klarsynt eller synsk. Den profilerte advokaten Cato Schiøtz ble for eksempel imponert da Snåsamannen fortalte at fru Schiøtz hadde skjeve hornhinner, og dette kunne Snåsamannen vite til tross for at han aldri hadde møtt henne. Opplysningen ble senere bekreftet av fru Schiøtz’ optiker, og dermed var Snåsamannens overnaturlige evner angivelig bekreftet. Men da jeg spurte optikeren min på Ski Storsenter hva hun mente om saken, smilte hun beskjemmet og fortalte at alle har mer eller mindre skjeve hornhinner. Dette er ikke noe problem for det store flertallet, som kanskje ikke engang merker skjevheten.

Snåsamannen trengte derfor ikke spesielle evner for å hevde at advokat Cato Schiøtz’ kone hadde skjeve hornhinner. Hvem som helst kan si til hvem som helst at «din ektefelle eller partner har skjeve hornhinner», og i de aller fleste tilfeller vil påstanden være korrekt. Men magisk, det er påstanden ikke.

Skrøner om skredet i Vefsn

Den mest kjente blant de nyere historiene om Snåsamannens synske evner tar utgangspunkt i en skredulykke i Vefsn kommune i Nordland 16. mai 2010. Fire mennesker omkom i skredet, og det tok lang tid å finne den siste omkomne – så lang tid at Snåsamannen følte seg kallet til å ringe søkelederen og si noe uklart om hvor han «så» at den døde lå. Deretter gikk det ikke lang tid før den omkomne ble funnet, og dette ble senere presentert i flere medier som en bekreftelse på at Snåsamannen er synsk. Men et nærmere ettersyn viser at påstanden er fullstendig ubegrunnet.

Det som faktisk skjedde den dagen, var at et turfølge på fem kvinner og tre menn var på vei til den 1193 meter høye Jamtfjelltinden. Det var mildvær og mye snøsmelting, og turfølget visste ikke at store mengder smeltevann var blitt demt opp av en ispropp innerst i elveløpet i dalføret Storkyla. Da demningen plutselig brast ved 14–tiden, førte det til at enorme mengder med snøsørpe samt jord, stein, is og vann fosset nedover elveløpet og traff turfølget. De åtte turdeltakerne ble tatt av skredmassene, men litt lenger nede delte skredet seg i to da det traff en liten fjellrygg. Der klarte fire personer å berge seg inn på fast grunn, mens de andre fire fulgte med skredet videre nedover og omkom. Etter at skredet hadde stanset, klarte de overlevende på fjellryggen ganske raskt å finne to av de omkomne. Deretter gikk to av de overlevende for å hente hjelp, mens én ble igjen sammen med en overlevende som hadde stygge bruddskader. Hjelpekorpset ble alarmert ca. kl. 05 neste dag, og noen timer senere ble fire overlevende og to omkomne hentet ut med redningshelikopter.

Dagen etter gikk det flere nye skred i området, og det videre redningsarbeidet ble innstilt i påvente av en vurdering fra skredeksperten Erik Hestnes ved Norges Geotekniske Institutt (NGI). Den 19. mai mente Hestnes det var trygt å gå inn i området med søkemannskaper og skredhunder, og i samarbeid med søkeledelsen identifiserte han en primær søketeig hvor det var mest sannsynlig å finne de to siste omkomne. Fredag 21. mai ble den tredje omkomne funnet, midt i den «primære søketeigen», som fagfolkene kalte området. Den fjerde og siste omkomne ble funnet 27. mai, hele 11 dager etter skredet, til tross for at også denne omkomne lå midt i den primære søketeigen.

En overnaturlig telefonsamtale?

Da Viggo Johansens intervju med Joralf Gjerstad ble sendt i oktober 2010, mer enn fem måneder senere, kom gjesten tilsynelatende uoppfordret inn på leteaksjonen i Vefsn. Gjerstad fortalte at han hadde hatt en telefonsamtale med søkelederen Oddgeir Johansen før den siste omkomne ble funnet – visstnok to dager før – og i løpet av samtalen beskrev han et syn. Snåsamannen kunne blant annet se en bekk som rant nedover dalsiden, og han fortalte følgende til søkelederen:

Ser du bekken som renner nedover dalsida der? Ser du raset som har vært? Ser du lenger hitover, der det er snø?

Snåsamannen «så» også en grønn flekk hvor kvinnen lå. To dager senere ble den omkomne funnet «på den plassen Snåsamannen hadde sagt», ifølge en rekke medieomtaler.

Det er pussig at Viggo på lørdag-redaksjonen, og mange andre redaksjoner, valgte å overse en helt annerledes og mer nøktern beskrivelse av hendelsesforløpet i Helgeland Arbeiderblad. Denne beskrivelsen er i overensstemmelse med en intern rapport som ble skrevet etter søket, og som ikke nevner Snåsamannen med et ord:

En skredekspert og to andre fra Røde Kors samt åtte mann fra HV ble satt inn i søket torsdag morgen. I tillegg var to personer kommet fra Svalbard med en såkalt snøradar og en svensk fjellredningsmann søkte torsdag med en spesiell søkeenhet.

Klokka 11.20 kom den etterlengtede beskjeden om at letemannskapene har funnet kvinnen som har vært savnet siden raset i Jamtfjellet 16. mai, bekrefter konstituert stabssjef Roar Tøgersen.
Kvinnen ble funnet ved hjelp av søkestang om lag fire-fem meter fra stedet der søstera (…) ble funnet fredag i forrige uke. Før dette funnet hadde hundene markert kraftig på funnstedet.

Det hører med til historien at telefonsamtalen mellom Joralf Gjerstad og søkelederen fant sted på et tidspunkt da både tv-kanaler, papiraviser og nettaviser hadde publisert store oversiktsbilder av skredområdet i Jamtfjelltinden. NRK hadde til og med publisert en video av rasområdet, filmet fra helikopter, da telefonsamtalen fant sted. Det var derfor ikke vanskelig å gi en upresis beskrivelse av hvordan området så ut.

Jeg ringte og snakket med søkelederen da jeg var i ferd med å skrive det aktuelle kapitlet i «Helbredernes hemmeligheter», og han svarte åpent og ærlig på mine spørsmål. Ja, han hadde fått en telefon fra «Snåsamannen». Nei, opplysningene han fikk fra «Snåsamannen» hadde ingen betydning for søket etter den siste omkomne. De hadde funnet henne likevel, på samme tid, helt uten en telefonsamtale med Gjerstad. 

Funnstedet var allerede påvist

Er denne hendelsen et bevis for at Snåsamannen er synsk? Nei, selvsagt ikke. I dette tilfellet visste redningsmannskapene hvor det var mest sannsynlig å finne den siste omkomne før Snåsamannen ringte, og der fant de henne også.

Joralf Gjerstads egen beskrivelse av funnstedet i «Viggo på lørdag» er svært upresis, men i en telefonsamtale med søkelederen kan en slik beskrivelse oppfattes som presis, fordi søkelederen allerede vet hvor han skal lete. Det er i det hele tatt vanskelig å vurdere hva som foregikk i løpet av denne samtalen, uten å ha gått detaljert gjennom et opptak av den – men noe slikt opptak finnes naturligvis ikke. Kanskje Snåsamannen ubevisst brukte noen av de teknikkene for «cold reading» – kaldlesing – som er beskrevet i et eget kapittel i boka, og som innebærer at den egentlige informasjonsstrømmen gikk fra søkelederen til Snåsamannen og ikke omvendt.

Han tror det sikkert selv

Det ovenstående er for så vidt ikke ment som en kritikk av Snåsamannen. Det er ingen grunn til å tro at han forsøkte å bløffe Cato Schiøtz da han sa at fru Schiøtz hadde skjeve hornhinner, og det er ingen grunn til å tro at Snåsamannen mente å narre nasjonen da han påstod at han visste hvor den siste omkomne etter skredet i Vefsn kunne finnes. Snåsamannen er sannsynligvis overbevist om sine egne evner. Kritikken er isteden rettet mot Viggo Johansen og mange andre journalister og redaktører, som gjerne kan bli mer kritiske i sin dekning av påstander om synskhet og andre alternative spørsmål.

Et siste ord til de som synes at én historie som motbeviser forestillingen om at Snåsamannen er synsk, ikke forandrer noen ting. Han har jo vært synsk så mange andre ganger?

Nei, det har han ikke. Sakprosaforfatteren Ronnie Johanson utga i 2012 den vesle boka «Profeten fra Snåsa» på Religionskritisk forlag, og der går han gjennom alle kjente spådommer og  tilfeller av «synskhet» som Joralf Gjerstad har kommet med. Og ALLE SAMMEN blir plukket fra hverandre, sønder og sammen. Snåsamannen verken er eller har vært synsk, men påstanden om hans synskhet selger visstnok aviser.

Viggo Johansens intervju med Snåsamannen er ikke lenger tilgjengelig på nrk.no.