Sinnssvake strømpriser er sosialdemokratiets dødskyss

Det finnes en enkel oppskrift på å få kontroll med de galopperende strømprisene: Vi må gjeninnføre sosialdemokratiet i Norge. Dessverre har flertallet av norske politikere glemt at det går an å regulere markeder; isteden er det nå kraftmarkedet som regulerer politikerne.

Produksjon og distribusjon av elektrisk kraft bør være et samfunnsansvar, ikke et spekulasjonsobjekt.

Sosialdemokratiet – med en markedsøkonomi som står under demokratisk og politisk kontroll – er den beste samfunnsordningen som er oppfunnet. Det er min freidige påstand at de fleste nordmenn i prinsippet er sosialdemokrater i sine hjerter, i den forstand at de til en viss grad ønsker statlig regulering av bedrifter og markeder – uansett om de stemmer Ap, Høyre, KrF, Venstre eller Sp.

I sosialdemokratiet har vi private bedrifter som konkurrerer med hverandre om å levere varer og tjenester. Men bedriftene får ikke lov til å forurense lufta og vannet vårt, de får ikke lov til utbytte arbeidstakere, de får ikke lov til å drive med innsidehandel av aksjer, prissamarbeid er ulovlig ifølge konkurranseloven, og så videre.

Det har vært skrevet mange og tykke bøker om sosialdemokratiet, men et viktig element i denne samfunnsordningen er at den kombinerer de beste elementene fra både kapitalismen og sosialismen/kommunismen. Statens oppgave i sosialdemokratiet er blant annet å bruke skatteinntektene til å finansiere viktige infrastrukturtjenester som skole og utdanning, forskning, helsevesen, vann og avløp, og så videre. Produksjon og distribusjon av elektrisk kraft er også en tjeneste som myndighetene i mange tiår har behandlet som en infrastruktur.

Dessuten skal statsapparatet utvikle lover og regler som blant annet kan brukes til å regulere andre samfunnsområder. Staten må blant annet passe på at konkurransen mellom bedriftene er effektiv, slik at den fører til både lavere priser og høyere kvalitet. Men hvis konkurransen ikke fungerer, slik at for eksempel monopolbedrifter eller karteller knuser konkurrenter og begynner å ta sinnssvake priser, kan staten gripe inn og regulere markedet.

De ansvarlige vrir seg unna

Men selv ikke lederen for Arbeiderpartiet – som engang var et førende sosialdemokratisk parti – ønsker å regulere et galopperende kraftmarked. Alle skjønner at et kartell av bedrifter som ville selge den samme varen eller tjenesten for tre-fire øre på Vestlandet og 10 kroner på Sør- og Østlandet samtidig, ville fått myndighetene på nakken i løpet av få dager. Men nå er det statlige og kommunale foretak som herjer med folk, og da er det liksom greit.

Jonas Gahr Støre skjønner at han er ansvarlig for denne fadesen, sammen med Erna Solberg og en drøss med andre politikere som har vært med på å vedta dagens ordning. Men det er trist når statsministeren vrir seg unna ansvaret ved å bruke stråmanns-argumentasjon og snakke om at han «ikke vil kutte strømkablene mot utlandet». Til tross for at ingen seriøse politikere har foreslått noe slikt. Det som isteden er et av forslagene, er å innføre en makspris på strøm. Statsministerens unnfallenhet skader kanskje partiet like mye som den skader strømkundene. Hvis dette fortsetter, kommer han til å gå over i historien som «Mannen som drepte Arbeiderpartiet».

Markedsprising er ikke en naturlov
Det er ikke riktig å påstå at despoten Vladimir Putin har skylda for de høye strømprisene i Norge, slik Støre og mange andre «ansvarlige» aktører påstår. Den skyldes isteden at skiftende regjeringer – uten å forstå hva de gjorde – har overlatt prisingen av elektrisk kraft til en nordisk kraftbørs. Denne børsen takker for tilliten ved å importere europeiske kraftpriser, mens den eksporterer norskprodusert kraft. Problemet blir verre fordi det ikke finnes noe reelt marked for elektrisk kraft: Et marked forutsetter nemlig at kundene kan velge mellom konkurrerende leverandører, men i dag er både kraften og nettleien i Norge i praksis monopolisert.

Pålsbufjorden (mellom Pålsbufjorden og Tunhovdfjorden) i 2011, den gangen det fortsatt var vann i magasinene.

Men markedsprising av elektrisk kraft er ikke en naturlov. Når politikerne har gjort vedtak som overlater prisingen av elektrisk kraft til en børs som har etablert et dysfunksjonelt marked, kan de også fatte vedtak om å ta tilbake kontrollen. Det er staten og kommunene som eier de aller fleste kraftverkene i Norge, og det betyr at staten kan VEDTA kraftpriser. Hvis statsminister Jonas Gahr Støre, finansminister Trygve Slagsvold Vedum og energiminister Terje Aasland ville være politikere istedenfor mikrofonstativer for religiøse markedsøkonomer og kraftspekulanter, kunne de utforme og vedta en lov som bygger på sosialdemokratiets premisser: Markeder og bedrifter kan reguleres!

Et klokt toprissystem løser mange problemer

Politikerne våre kunne for eksempel vedta et toprissystem der husholdningene får kjøpe en viss strømkvote for en rimelig penge – for eksempel 50 øre pr kWt. Hvis de enkelte husholdningene bruker mer strøm enn kvoten, må de betale en høyere pris for sitt overforbruk. Ordningen må være enkel å forstå, slik at ingen føler seg lurt av kompliserte utregninger. Dette vil stimulere også befolkningen i Nord-Norge og på Vestlandet – som hittil har hatt latterlig lave strømpriser i perioder – til å satse på energisparing. Det var omtrent sånn det fungerte på 1960-tallet (prisen var selvsagt mye lavere), og det er bare tøv å påstå at det ikke er mulig å gjøre noe sånt i dag. Da mamma skulle koke middag på den tida, fikk vi ungene beskjed om å skru ned varmeovnene.

I tillegg bør grensen for overforbruk justeres nedover med jevne mellomrom, for eksempel en gang i året, for å stimulere til energisparing. I tillegg kan Norge eksportere kraft til en pris som gir oss gode inntekter, men ikke til en så høy pris at vi framstår som krigsprofitører.

Kanskje det til og med hadde lønt seg å innføre et system med tre priser, for å få bukt med det massive strømforbruket som sløserne blant oss – de som har råd til å betale uansett – er ansvarlige for. En undersøkelse i 2020 viste at de 10 prosent rikeste i verden forbruker 20 ganger mer energi enn de 10 prosent fattigste. Sånn er det i alle land, ifølge forskerne ved University of Leeds. De rikeste står også for en uforholdsmessig stor andel av klimagassutslippene, så nå er det på tide å angripe problemet i den enden.

La oss si at strømprisen er 50 øre pr. kWt for et normalforbruk, og så kan prisen for overforbruk settes til en krone. Deretter innføres et nytt trinn for de som vil bruke mer enn for eksempel 125 prosent av kvoteforbrukerne: Disse er «superforbrukere» som kan betale 10-20 kroner pr. kWt. Prisnivået kan diskuteres, men poenget er at sløsing skal svi i lommeboka også for de som i dag sløser uhemmet.

Staten får fortsatt milliardinntekter
Overskuddet på salg av elektrisk kraft både innen- og utenlands vil fortsatt gi staten milliardinntekter. Store deler av disse inntektene bør brukes til å støtte energisparetiltak i de tusen hjem og bedrifter. Denne enkle ordningen løser dagens strømpriskrise og leder oss inn på veien til «Det grønne skiftet» – en vei som attpåtil kan bli populær blant folk flest. Ordningen vil heller ikke utløse en inflasjon, for vi har faktisk hatt strømpriser på 30-40 øre per kWt i årevis i Norge uten at det oppstod problemer. Den regjeringen som kommer opp med noe sånt, får min stemme.

Statsministeren, finansministeren og olje- og energiministeren skryter av det de kaller en raus strømstøtteordning, som går ut på at staten har dekket 80 prosent av husholdningenes strømpriser som overstiger 70 øre pr kWt. Dette skal økes til 90 prosent fra 1. oktober. Men strømstøtten ignorerer at folk flest bruker strøm også når de ikke er hjemme. Vi bruker for eksempel strøm når vi er på hytta, men fritidsboligene er holdt utenfor strømstøtteordningen. Dette virker ikke rettferdig, for vi bruker rimeligvis mindre strøm hjemme når vi er på hytta.  Derfor bør det være slik at forbruket på hytta avregnes sammen med forbruket i hjemmet.

Vi bruker også strøm når vi lader elbilen på langtur. Nå er strømprisen så høy at det er nesten like dyrt å kjøre elektrisk som fossilt, og da forsvinner et viktig insentiv for å skaffe seg elbil.

Også bedriftene bør kunne få kjøpe strøm som står i et rimelig forhold til produkskostnadene, men i denne kronikken velger jeg å fokusere på privatpersoner og deres husholdninger.

Norge – det synkende lykkelandet

Norge har i årevis ligget høyt på rangeringene av verdens beste land å bo i, til tross for at både matvarer, biler, boliger og mye annet har vært dyrere enn i sammenlignbare land. Nordmenn flest var likevel ganske fornøyd, fordi vi visste at landet med de høye levekostnadene også var en velferdsstat som blant annet tok vare på oss når vi ble syke eller trengte hjelp på andre måter. Dessuten hadde vi en stor fordel som hørte hjemme i et kaldt land langt mot nord: Vi hadde forholdsvis lave strømpriser, som gjorde at selv folk med dårlig råd hadde råd til å varme opp boligen om vinteren.

Sånn er det ikke lenger. Den norske kraftbransjen utviklet for mange år siden en våt drøm om å løfte de norske strømprisene opp til et europeisk nivå, som var mye høyere. Nå er vi akkurat der, fordi rikspolitikere fra mange partier – Ap og Høyre og SP er alle like skyldige – ikke visste hva de var med på å vedta. Nå ser vi resultatet: De galopperende strømprisene fører til at vi må bruke mer penger på å kjøpe strøm og alle de andre varene som øker i pris på grunn av strømprisene. Den økte pengebruken fører til at det oppstår fare for inflasjon, og det fører igjen til at Norges Bank vil sette opp renta mens finansministeren vil stramme inn livreima. Dette er en oppskrift på å generere sosial uro og politikerforakt: Det hadde vært mye klokere å regulere strømprisene, for da hadde vi unngått eller i alle fall dempet inflasjonen. Vi kan ikke gardere oss mot prisøkninger som kommer fra utlandet, men prisøkningen innenlands lar seg dempe med sosialdemokratisk markedsregulering.

Hva nå: Skal vi stifte et nytt parti?
Arbeiderpartiets nettside står det fortsatt at «Vår ideologi, eller grunnsyn eller samfunnssyn om du vil, er sosialdemokrati». Det var Arbeiderpartiet som i sin tid forvaltet det norske sosialdemokratiet, den gangen partiet fikk mer enn 36,9 prosent av stemmene ved stortingsvalgene. Men nå er partiet på vei til å dukke under 20-tallet, og det skyldes i alle fall delvis at Ap ikke lenger praktiserer sosialdemokratiet og har ledende politikere som forstår hvordan «vanlige folk» har det. Jonas Gahr Støre og mange rundt ham fremstår som politikere som aldri har hørt om regulering av markeder. Isteden opptrer de som flinke Handelshøyskole-studenter som har tatt et grunnkurs i markedsøkonomi, og som aldri i sitt liv har hatt dårlig råd fordi pappa var millionær.

Jeg vet sant å si ikke hva som er den beste fremgangsmåten for gjeninnføring av sosialdemokratiet. Skal vi melde oss inn i Arbeiderpartiet for å påvirke innenfra, eller skal vi etablere et nytt sosialdemokratisk parti? Jeg vet sannelig ikke. Kjør debatt!

Mer informasjon:

Environment Journal: Wealthiest 10 % consume 20 times more energy than the bottom 10 %. Publisert 17. Mars 2020.

BBC: Climate change: The rich are to blame, international study finds. Publisert 16. Mars 2020.

Oxfam International: Carbon emissions of richest 1 percent more than double the emissions of the poorest half of humanity. Publisert 21. September 2020.

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s